Plastnasjonen Norge må ta grep

Plastnasjonen Norge er bare 2,4 % sirkulær. Investeres det ikke i bedre rammebetingelser for en sirkulær plastøkonomi kan ambisjonene fra regjeringens Granavolden-plattform forbli nettopp dette – mål uten handlekraft.

Etter den knusende episoden om resirkulering på Folkeopplysningen på NRK har debatten om Norges plastbruk blusset opp. Under Debatten med Fredrik Solvang 25. august beskylder han klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn for å lyve og at ambisjonsnivået for resirkulering av plast er for lavt. Rotevatn forsvarer seg med at vi er på god vei til å nå kildesorteringsmålene som er satt og at ambisjonsnivået videre skal være stadig høyere. Dette er ikke godt nok.

Vi må adressere elefanten i rommet

Elefanten i rommet løper fritt – forbruket. Norsk plastforbruk har tredoblet seg siden 1958, og bare de siste 20 årene har plastforbruket økt med 50 prosent. Satt i perspektiv: Ifølge Folkeopplysningen bruker vi nå 100 000 tonn plast i året, hvor hele 80 000 tonn ender med å bli brent. Hadde vi brent absolutt all plast vi forbrukte i år 2000 ville dette tilsvart 66 000 tonn. Med andre ord: Hadde vi klart å holde plastforbruket på 2000-nivå kunne vi forbrent 14 000 tonn mindre plast – helt uten kildesortering.

På tross av dette er kildesortering den store bøygen det snakkes om i forbindelse med avfall og hvordan miljøet påvirkes. Bilder av hvaler med magen fulle av plast etterfølges av strenge beskjeder om at vi må huske å kildesortere. Det er klart at plast må kildesorteres, men vi må slutte å sette oss i en posisjon hvor så mye plast må kildesorteres. Vi må bruke mindre plast i utgangspunktet. På veien mot det grønne skiftet virker vi å ha glemt noen av de fundamentale prinsippene for sirkulærøkonomi. Vi påminnes stadig resirkulering, mens de viktigste tiltakene - reduksjon og gjenbruk - kommer i annen rekke.

Systemendring krever både gulrot og pisk

Under Arendalsuka arrangerte bransjeorganisasjonen Virke debatt om Norges omstilling til sirkulær økonomi. Statssekretær Mathias Fischer fra Venstre sa at sirkulære rammebetingelser egentlig handler om små ting, og at inkrementelle endringer i eksisterende regelverk og rammebetingelser er det som skal til for å få fart på den sirkulære omstillingen. Men er det så enkelt?

Den virkelige jobben handler om å endre verdikjeder, forbrukermentalitet, produsentansvar og markedsmekanismer. Det er ikke små inkrementelle endringer. Det er lange linjer og store grep som vil kreve både innsats og investeringer fra politikere, myndigheter og fremtidsrettede bedrifter. Dette ser man blant annet i EU som nylig lanserte en handlingsplan for kritiske råvarer som tar opp utfordringer vi enda ikke adresserer i Norge. Ebba Boye (Framtiden i våre hender) sa det godt, i sin rapport om en sirkulær fremtid:

“Målet er å skape et marked der utdaterte forretningsmodeller ikke lenger er lønnsomme.”

Slik systemet fungerer i dag, har produsenter direkte insentiver for å produsere produkter og materialer av så dårlig kvalitet som de kan komme unna med, da dette fører til at kundene returnerer og kjøper nytt. For å skape markedet Boye snakker om, er det viktig at myndighetene tør å tenke nytt og balanserer gulrot med pisk. I den politiske verktøykassen har man flere virkemidler som i kombinasjon kan stimulere til bedre ressursutnyttelse og sirkulære løsninger. Dette er noen av de vi mener bør diskuteres i lys av en ny nasjonal strategi:

  • I fjor hørte vi at Ringnes måtte helle ut 25 000 liter brus, fordi de får tilbakebetalt avgifter ved destruksjon av overskuddsvarer. En avgift på forbrenning av avfall og destruksjon av overskuddsvarer kan insentivere produsenter til å produsere varer av bedre kvalitet, med forlenget levetid og gjenbruksgrad.
  • Overskuddsvarer og forringelse av varer straffer seg også skattemessig i dag: Dersom en vare taper seg i verdi, er man nødt til å skrive ned verdien etter laveste verdis prinsipp i regnskapet. Likevel utløses det ikke noe skattefradrag før varen faktisk kastes. Det bør være mulig å ta et skattemessig tap på varelager uten å faktisk kvitte seg med varen, da dagens ordning er et direkte insentiv til å kaste varer.
  • I dag er det altfor dyrt å bruke resirkulert eller biobasert plast. En CO2-avgift på import og bruk av jomfruelig, fossilbasert plast vil kunne bidra til å rette denne skjevheten og redusere tilfanget av engangsplast.
  • Et anerkjent virkemiddel er “utvidet produsentansvar” som betyr at produsenten skal holdes ansvarlig for et produkt etter at det har blitt konsumert. En rapport fra Deloitte i mai peker på at Norges produsentansvarsordning er begrenset i sitt omfang og at den ikke tilfører noen økonomiske insentiver til gjenbruk og avfallsreduksjon. En produsentansvarsordning må ha til hensikt å skaffe et overblikk over samtlige selskaper som plasserer plast og andre materialer på markedet i dag. Den bør straffe design og produksjon som fører til økt materialforbruk, og insentivere leiemodeller og gjenbruk.

Til slutt bør det nevnes at virkemidlene som tas i bruk må være av tilstrekkelig omfang til å faktisk skape et skifte og utfordre status quo. Innen årsskiftet er det ventet en nasjonal strategi på området som det knyttes store forventninger til. I lys av Fischers uttalelse er vår bekymring at vi blir flinke til å oppdage de små barrierene, men ikke modige nok til å ta de store systematiske grepene som må til for å sikre at sirkulærøkonomi blir noe mer enn enda et grønt buzzord i norsk kontekst. Endres ikke de grunnleggende rammene for hvordan vi utnytter og bevarer innsatsfaktorer i økonomien vil de små barrierene føre til tilsvarende små fremskritt som ikke gjør Norge til foregangslandet man ønsker å være.

TEKST: HERMAN PERSEN FOSTVEDT OG IDA PERNILLE HATLEBREKKE

Ta kontakt

Vil du starte et nytt prosjekt sammen med oss? Ta kontakt for en hyggelig prat om hvordan vi kan redusere ditt forbruk av engangsplast.

Kontakt oss